For de få som, i likehet med meg, ikke har sett Ingemar Bergmans film, er dette hovedplottet: Konsertpianisten Charlotte (Lise Fjeldstad), en heller selvsentrert dame som i årevis har ofret alt, inklusive familien, for karrieren, kommer på et sjeldent besøk til datteren Eva (Nina Ellen Ødegård), som hun ikke har sett på 7 år. I løpet av de årene har datteren rukket å gifte seg med den velmenende, men litt tafatte presten Victor (Anders Hatlo), hun har fått og mistet et barn og hun har hentet hjem til seg den tilbakestående søsteren Helena (Agnes Kittelsen), som moren i sin tid plasserte på institusjon.Til å begynne prøver mor og datter anspent og nervøst å nærme seg hverandre, men det er åpenbart at spenninger og sterke følelser ikke ligger langt unna, og i et nattlig oppgjør kommer alt til overflaten.
Dette er tekstteater på sitt beste. Kulissene er få og enkle, den ytre handlingen minimalt -alt er opp til skuespillerne, og da primært Fjeldstad og Ødegård. Fjeldstad er ikke overraskende god i rollen som fetert diva, men det er likevel ikke hun som tar mest oppmerksomhet. Nina Ellen Ødegård imponerte da jeg så henne i Breaking the waves på Centralteateret, og hun følger i høyeste grad opp det inntrykket nå. Hennes Eva overbeviser hele veien, fra det omsorgsfulle til det rasende, og hele tiden med den underliggende angsten og nervøsiteten.
Kveldens eneste skuffelse er selve salen. Å kjøpe billett på hovedscenen til Oslo Nye er litt som å spille bingo -man vet aldri om man faktisk ser noe særlig fra der man sitter. Med så lav helling på gulvet at man er avhenging av at det sitter noen lave på hvertfall de to nærmste raden foran seg, stolper og uheldige vinkler, er resultatet ofte at man må strekke hals og lene seg til siden (og skifte side i takt med de foran) for å se mest mulig av scenen. Jeg vet at salen stilmessig og arkitektonisk vissnok er en perle, men som teatersal er den ikke mye å skryte av...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar