Juan Mayorgas "Himmelweg" er løst basert på historien om en Røde Kors-representant som besøkte konsentrasjonsleiren Theresienstadt og etterpå rapporterte om en normal by. Stykket forteller både representantens versjon og skilder hva som skjedde bak kulissene i forkant -slik det kan ha skjedd.
Jeg har aldri blitt så forvirret av å komme inn i en teatersal. her mangler både scene og stolrader, i stedet er det skohyller (hvor vi må sette skoene våre) med en slags plattform over og et teppekledt gulv dekket av store puter og med benker på alle kanter, nærmest som en innhegning. Vi setter oss ned, de fleste vendt mot plattformen -det er tross alt det i rommet som minner mest om en scene. Det begynner imidlertid i den andre enden av rommet, en mann på en av benkene viser seg å være Røde Kors-representanten (Kai Remlov), og første del av det femdelte stykket er en halvtimes monolog hvor gan, mange år senere, forteller om sin opplevelse og om hvordan det var "akkurat som et skuespill". I de påfølgende fire delene får vi se hvordan dette skuespillet blir satt i scene, regissert av den tyske leirkommandanten (en grøssende ekkel Jon Øigarden) og motvillig ledet av jøden Gottfrid (Eindride Eidsvold).
Stykket utspiller seg rundt omkring i salen -på benkene, mellom putene på gulvet, oppe på plattformen -men bare på et sted om gangen, så det er ikke noe problem å følge med. Men for de som har ryggproblemer el.l., er nok det å sitte på gulvet og vri seg hit og dit nokså slitsomt i lengden.
Til tross forstykkes dystre tema, er det nøkternt og usentimentalt i formen. Det sies lite og ingenting om Holocaust og jødeutryddelsen, men fordi alle vet hva som skjedde, gir likevel tilsynelatende uskyldige scener som når Gottfrid får beskjed om å "luke ut 100 personer av torgscenen" grøsninger og ubehag -vi vet jo hva som skjer med dem som blir sendt videre. Den samme følelsen får jeg av toglyden som brukes for å markere skillet mellom stykkets forskjellige deler -i utgangspunktet en hverdagslig lyd, men i denne settingen er det lyden av en dødsdom...
Jeg har aldri blitt så forvirret av å komme inn i en teatersal. her mangler både scene og stolrader, i stedet er det skohyller (hvor vi må sette skoene våre) med en slags plattform over og et teppekledt gulv dekket av store puter og med benker på alle kanter, nærmest som en innhegning. Vi setter oss ned, de fleste vendt mot plattformen -det er tross alt det i rommet som minner mest om en scene. Det begynner imidlertid i den andre enden av rommet, en mann på en av benkene viser seg å være Røde Kors-representanten (Kai Remlov), og første del av det femdelte stykket er en halvtimes monolog hvor gan, mange år senere, forteller om sin opplevelse og om hvordan det var "akkurat som et skuespill". I de påfølgende fire delene får vi se hvordan dette skuespillet blir satt i scene, regissert av den tyske leirkommandanten (en grøssende ekkel Jon Øigarden) og motvillig ledet av jøden Gottfrid (Eindride Eidsvold).
Stykket utspiller seg rundt omkring i salen -på benkene, mellom putene på gulvet, oppe på plattformen -men bare på et sted om gangen, så det er ikke noe problem å følge med. Men for de som har ryggproblemer el.l., er nok det å sitte på gulvet og vri seg hit og dit nokså slitsomt i lengden.
Til tross forstykkes dystre tema, er det nøkternt og usentimentalt i formen. Det sies lite og ingenting om Holocaust og jødeutryddelsen, men fordi alle vet hva som skjedde, gir likevel tilsynelatende uskyldige scener som når Gottfrid får beskjed om å "luke ut 100 personer av torgscenen" grøsninger og ubehag -vi vet jo hva som skjer med dem som blir sendt videre. Den samme følelsen får jeg av toglyden som brukes for å markere skillet mellom stykkets forskjellige deler -i utgangspunktet en hverdagslig lyd, men i denne settingen er det lyden av en dødsdom...
