Jesus Christ Superstar

Min umiddelbare reaksjon da jeg fikk høre at Hank von Helvete/Hans-Erik Dyvik Husby skulle spille Jesus på Det Norske Teatret, var "Si at det er en dårlig spøk -vær så snil...?" Det var det som kjent ikke...

Etter å ha sett stykket, er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette var en god idé. En ting er at Husby ikke er noen stor sanger. I Gethsemane fungerer det til en viss grad, fordi han får skrike mer som han pleier, ellers blir det mest snerring eller falskt og sprukkent. Men det får så være, det er vel noe man må leve med når man ønsker en rocker i den rollen. Et større problem er at Dysvik heller ikke er noen stor skuespiller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at han er Jesus, og da faller hele stykket sammen. Scenebevegelsene hans tilhører utvilsomt en som er vant til å stå på en rockescene -helt ned til mikrofonstativet han merkelig nok er utstyrt med, og som han tidvis klamrer seg til som om det skulle være Dumbos fjær; jeg får nærmest inntrykk av at han ville føle seg naken uten...

Stykket er satt til vår tid, til et miljø som minner om området rundt Oslo S, og Jesu apostler er narkomane, prostituerte og utstøtte. Jesus framstår i mine øyne rett og slett som en av dem -en litt usympatisk gangsta småkonge på Plata med mer ego enn nestekjærlighet. Det gjør også at Judas' kritikk av Jesus for hans forhold til Maria Magdalena (overevisende spilt av Charlotte Frogner, men overraskende sterk sangstemme) fremstår som nokså uforståelig -det er ingen åpenbar nivåforskjell på dem på hverken den ene eller andre måten. Hvilklet opprør de venter at Jesus skal lede dem i er heller ikke så lett å skjønne -plutselig løper de rundt med plakater med "Riv murene", ledet av en Simon med palestinaskjerf og maskingevær (forøvrig en scene med krativt og engasjerende bruk av hele salen). Et opprør mot sosial urettferdighet el.l. hadde muligens fungert bedre? I det hele tatt faller stykket i noen av de samme fellene som f.eks teaterets oppsetning av Hair for noen år siden gjorde -å skulle modernisere et stykke med veldig klart tids- og eller stedsforankring framstår fort som litt halvveis, fordi en del referanser nødvendigvis blir hengende igjen.

Stykkets tittel og all oppmerksomhet rundt Husby til tross -den egentlige hovedpersonen i Jesus Christ Superstar er likevel Judas. Det er gjennom hans øyne vi ser Jesus -mann mer enn Messias -og vi følger hans følelsesmessige utvikling i påskeuken, fra frustrasjon og sinne via tvil og beslutning til anger og dyp fortvilelse. Rollen spilles av Frank Kjosås, kledt som Pete Doherty og sminket som the Joker i Batman. I motsetning til med Jesus, så tror jeg på Judas her, på følelsene han viser og på utviklingen hans, i tillegg til at Kjosås har en stemme som går utenpå det meste. I sluttscenen er han halvt smådjevel, halvt konferansieren i Cabaret -og av en eller annen uforklarlig grunn iført sølvgrå vinger. Fallen engel? Flørt med de som ser på Judas som en helgen?

En annen merkelig variant er Pontius Pilatus (Hildegunn Riise). Først tar hun imot Jesus i dobbeltsengen iført nattkjole, deretter er hun en lakkledt SM-utgave av Ingelin Killengren og svinger selv pisken over Jusus, noe som åpenbart gir henne stor nytelse. Jeg vil tro regissør Erik Ulfsby har en tanke bak det, men jeg finner den ikke...

Alt i alt er dette en spennende oppsetning, som dessverre ikke blir helt vellykket. Og en bønn til slutt -la oss slippe å se Jesus med rørleggersprekk...

Høstsonaten

For de få som, i likehet med meg, ikke har sett Ingemar Bergmans film, er dette hovedplottet: Konsertpianisten Charlotte (Lise Fjeldstad), en heller selvsentrert dame som i årevis har ofret alt, inklusive familien, for karrieren, kommer på et sjeldent besøk til datteren Eva (Nina Ellen Ødegård), som hun ikke har sett på 7 år. I løpet av de årene har datteren rukket å gifte seg med den velmenende, men litt tafatte presten Victor (Anders Hatlo), hun har fått og mistet et barn og hun har hentet hjem til seg den tilbakestående søsteren Helena (Agnes Kittelsen), som moren i sin tid plasserte på institusjon.Til å begynne prøver mor og datter anspent og nervøst å nærme seg hverandre, men det er åpenbart at spenninger og sterke følelser ikke ligger langt unna, og i et nattlig oppgjør kommer alt til overflaten.

Dette er tekstteater på sitt beste. Kulissene er få og enkle, den ytre handlingen minimalt -alt er opp til skuespillerne, og da primært Fjeldstad og Ødegård. Fjeldstad er ikke overraskende god i rollen som fetert diva, men det er likevel ikke hun som tar mest oppmerksomhet. Nina Ellen Ødegård imponerte da jeg så henne i Breaking the waves på Centralteateret, og hun følger i høyeste grad opp det inntrykket nå. Hennes Eva overbeviser hele veien, fra det omsorgsfulle til det rasende, og hele tiden med den underliggende angsten og nervøsiteten.

Kveldens eneste skuffelse er selve salen. Å kjøpe billett på hovedscenen til Oslo Nye er litt som å spille bingo -man vet aldri om man faktisk ser noe særlig fra der man sitter. Med så lav helling på gulvet at man er avhenging av at det sitter noen lave på hvertfall de to nærmste raden foran seg, stolper og uheldige vinkler, er resultatet ofte at man må strekke hals og lene seg til siden (og skifte side i takt med de foran) for å se mest mulig av scenen. Jeg vet at salen stilmessig og arkitektonisk vissnok er en perle, men som teatersal er den ikke mye å skryte av...