Slottet

Jeg har hatt min første møte med Kafka -det var en lett absurd opplevelse... Slottet handler om kampen mot byråkratiet. En stakkars landmåler kommer til en ugjestmild liten by, hvor ingen egentlig vil vedkjenne seg å ha sendt bud på ham, ingen har bruk for ham og slottsherren Klam, den lokale diktatoren og landmålerens arbeidsgiver, er umulig å kontakte.

Det har blitt en veldig fysisk forestilling, hvor skuespillerne bare har seg selv og hverandre å bruke på scenen, det er ingen kulisser eller rekvisitter, bare noen piktogrammer som heises ned ved behov. Handlingen er enkel og komplisert på en gang; jeg skjønner hva som skjer, men likevel ikke. Skuespillerne, med Tobias Santelmann (med en i mine ører overbevisende Hardangerdialekt) og en ugjenkjennelig Ane Dahl Torp ( hvis karakter heter Frida og har sammenvokste øyenbryn...) i spissen, gør en god innsats.

Les Miserables

Det har nesten gått sport i å sette opp Les Miserables på norske teatre de siste årene. Trondheim i 2006, Lillestrøm i fjor, Oslo Nye til våren, og i høst er det Bergen som står for tur. Bjarte Hjelmelands valg for sin første oppsetning som teatersjef på Den Nasjonale Scene var kanskje ikke spesielt originalt, men absolutt ambisiøst.

Det er knyttet mange føringer til å få sette opp Les Miserables -svært få krumspring er tillatt, og man vet i hovedsak hva man får. Den største spenningen er derfor knyttet til skuespillerne og deres prestasjoner, og etter de første scenene sitter jeg med en følelse av skuffelse. Jean Valjean (Sigurd Sele) sliter med de laveste tonene, Javert (Lasse Lindtner) framstår nærmest som en karikatur og Fantine er bortimot en katastrofe. Det er synd å si det, men Elisabeth Moberg som Fantine er noe av det verste jeg har sett på lenge. Moberg, som jeg har hørt så mye bedre før, synger svakt og spiller heller ikke veldig overbevisende, i tillegg gjør hverken sminke, lys eller scenevalgene henne noen tjenester.

Det tar seg heldigvis veldig opp etterhvert. Både Sele og Lindtner hever seg (selv om Sele tidvis er nesten like hes som Jørn Hoel på en god dag), Fantine dør (en vanligvis tragisk scene som i denne sammenheng også gir an anelse lettelse) og forestillingens tre sterkeste kort gjør seg etterhvert gjeldende Først Helge Jordal, som ikke overraskende briljerer i rollen som Thenadiér. Komikken og timingen er strålende, overdrivelsene så overdådige som rollen krever -og håret er høyere enn Eli Hagens...

Jørgen Olsson er tilbake som Marius, en rolle han også spilte i Lillestrøm. Der gjorde han en god innsats, men ble litt anonym ved siden av de mange sterke sangerne som deltok der. Her står han derimot fram som et av forestillingens høydepunkter og imponerer stort. Det gjør også Tonje Bakken, som spiller Eponine. Jeg har ikke sett henne før, men gjør det gjerne igjen.

Selv om scenene i stor grad er like fra oppsetning til oppsetning, har DNS laget sin egen vri på et par av scenene, med vekslende hell. Når en dag er forbi er blant de mindre heldige, mens grepene som er tatt rundt Cosette, Marius og Valjean i opptakten til Ein dag til er interessante og adskillig mer vellykkede. Javerts død, som alltid er et av de stoe spenningsmomentene, er også imponerende gjennomført.

Til tross for en litt famlende start og enkelte svakheter underveis (og et og annet merkelig valg -hvem legger en halv hest i en barrikade??), får DNS absolutt godkjent og mer til for denne oppsetningen, som var vel verdt turen over fjellet. Så får vi tilreisende østlendinger leve med at det innimellom blir mer bergensk enn nynorsk. Og som alle som så meg etter forestillingen kunne konstatere -vannfast mascara anbefales...

Smeltedigelen

Årets avslutningsforestilling fra avgangsklassen ved skuespillerlinjen ved Statens kunsthøgskole (tidligere Statens teaterhøgskole) er Smeltedigelen, Arther Millers versjon av historien om heksepressessene i Salem, Massachusetts i 1692. På grunn av skolens økonomiske problemer er det blitt en nedstrippet produksjon - uten kulisser og lydanlegg, minimalt med kostymer og rekvisitter og skuespillerne styrer selv lyset underveis. Det byr på utfordringer for skuespillerne, som blir veldig avhengig av egne formidlingsevner, men det gir også et strengt og enkelt visuellt uttrykk som understreker det puritanske miljøet historien forgår i.

Det er et sterkt stykke avgangselevene har gitt seg i kast med. Historien om tenåringsjentene som drar i gang et massehysteri som kulminerer i et hundretalls arrestasjoner og henging av 9 mennesker (samt en hund!), inneholder mye sterke følelser, konfrontasjoner og krangel, vold og tortur. Og uten kulisser har de ingenting å støtte seg til eller gjemme seg bak.En stor utfordring, men de takler den med glans. Stykket varer i 2,5 time, og de holder intensiteten -og publikums oppmerksomhet -oppe hele veien. Jeg ser ingen grunn til at årets skuespillerkull ikke skal sette sitt preg på noske teatre i årene framover -dette var et imponerende punktum.

Himmelweg

Juan Mayorgas "Himmelweg" er løst basert på historien om en Røde Kors-representant som besøkte konsentrasjonsleiren Theresienstadt og etterpå rapporterte om en normal by. Stykket forteller både representantens versjon og skilder hva som skjedde bak kulissene i forkant -slik det kan ha skjedd.

Jeg har aldri blitt så forvirret av å komme inn i en teatersal. her mangler både scene og stolrader, i stedet er det skohyller (hvor vi må sette skoene våre) med en slags plattform over og et teppekledt gulv dekket av store puter og med benker på alle kanter, nærmest som en innhegning. Vi setter oss ned, de fleste vendt mot plattformen -det er tross alt det i rommet som minner mest om en scene. Det begynner imidlertid i den andre enden av rommet, en mann på en av benkene viser seg å være Røde Kors-representanten (Kai Remlov), og første del av det femdelte stykket er en halvtimes monolog hvor gan, mange år senere, forteller om sin opplevelse og om hvordan det var "akkurat som et skuespill". I de påfølgende fire delene får vi se hvordan dette skuespillet blir satt i scene, regissert av den tyske leirkommandanten (en grøssende ekkel Jon Øigarden) og motvillig ledet av jøden Gottfrid (Eindride Eidsvold).

Stykket utspiller seg rundt omkring i salen -på benkene, mellom putene på gulvet, oppe på plattformen -men bare på et sted om gangen, så det er ikke noe problem å følge med. Men for de som har ryggproblemer el.l., er nok det å sitte på gulvet og vri seg hit og dit nokså slitsomt i lengden.

Til tross forstykkes dystre tema, er det nøkternt og usentimentalt i formen. Det sies lite og ingenting om Holocaust og jødeutryddelsen, men fordi alle vet hva som skjedde, gir likevel tilsynelatende uskyldige scener som når Gottfrid får beskjed om å "luke ut 100 personer av torgscenen" grøsninger og ubehag -vi vet jo hva som skjer med dem som blir sendt videre. Den samme følelsen får jeg av toglyden som brukes for å markere skillet mellom stykkets forskjellige deler -i utgangspunktet en hverdagslig lyd, men i denne settingen er det lyden av en dødsdom...

Døden i Teben

Døden i Teben er basert på tre av Sofokles' klassiske tragedier, Oidipus, Oidipus i Kolonos og Antigone, sydd sammen til en 2,5 timers lang forestilling av Jon Fosse. Sofokles skrev stykkene med mange års rekkefølge og i ukronologisk rekkefølge, men sammen utgjør de en slektskrønike om kong Oidipus av Teben , som drepte sin far, giftet seg med sin mor og stakk ut øynene sine da han skjøntre hva han hadde gjort, og hans datter Antigone, som trosser kongelig påbud for å gi sin bror en verdig begravelse.

Stykket begynner når Oidipus (Sverre Bentzen) finner ut hvem han er og hva han har gjort. Åpenbaringen er en omstendelig affære -ikke mindt fordi vi i salen allerede vet alt -men det er en sterk opplevelse å se hvordan sannheten langsomt går opp for kongen og ødelegger ham -en imponerende rolleprestasjon.

Annet akt har litt mer driv enn første -det virker hvertfall slikt for meg, som ikke kjenner Antigones historie. Oidipus' datter må være en av litterturhistoriens første feminister - når søsteren Ismene føyelig sier at "Vi kvinner kan ikke kjempe mpt menn. Vi kan bare finne oss i dette, og verre ting", bare fnyser Antigone (Stine Mari Fyriklev). Hun trosser kong Kreons påbud, følger sin egen samvittighet og tar konsekvensene med rak rygg og hevet hode. Hennes gripende dødstale er, sammen med scenen mellom kong Kreon (Jan Grønli) og Haimon (Frank Kjosås), Kreons sønn og Antigones forlovede, annen akts høydepunkt.

Oppsetningen er en litt merkelig blanding av gammelt og nytt. For eksempel er koret, et vanlig element i klassisk gresk teater, beholdt, men gitt en mer oppdatert koreografi, og scenedekorasjonen er moderne boligblokker. Den samme blandingen ser man i kostymene -fra livet og opp er det jakker, trøyer og slips, mens alle er iført skjørt. De eldre mennene i lange skjørt, kvinnene, koret og de yngre mennene i foldeskjørt. Meningen er vel at det skal virke gresk, men det blir mest rart. Særlig rammer den en forøvrig glimrende Frank Kjosås -i hettejakke, foldeskjørt og tung øyensminke ser han mer ut som en opprørsk tenåringsjente enn en stolt kongesønn. Og skal man kle menn i skjørt med høy splitt, må de lære å sitte uten å sprike med beina -jeg så deler av Oidipus jeg godt kunne vært foruten...

Det er ikke uten grunn at disse stykkene er kjent som tragedier, det er dystre og skjebnetunge saker. Korets gjennomgangsstrofer ser vel egentlig det meste om stemningen : "Best var å ikke vera fødd / nest største lykka ar / om først fødd / å få koma snøgt attende / dit ein nyleg kom frå / berre eitt gir trøyst / døden / den siste stad å vera" Tross enkelte svakheter er Døden i Teben vel verdt å se, men flere sterke rolleprestasjoner og gripende scener. Men det er nok en fordel å være klar over hva man skal se -dette er på ingen måte lett underholdning.

Markens grøde

Jeg får tilstå først som sist -jeg har faktisk ikke lest Markens grøde (eller noe annet av Hamsun, for den del...). Jeg hadde en vag kjennskap til bonden Isak, gården Sellanrå og Inger med hareskåret, men utover det gikk jeg til Nationalteaterets mye omntalte oppsetning med et åpent sinn og var forberedt på en forestilling utenom det vanlige.

5 minutter ut i forestillingen kommer flerfoldige kilo bark deisende ned på scenen (helt ekte og fersk -lukten spredte seg etterhvert i hele salen) og man blir for alvor klar over at dette er ikke en helt tradisjonell forestilling. Skjønt, første akt er riktignok litt eksperimentell, men ikke så sjokkerende som de på raden bak meg skal ha det til (de kom hele første akt med kommentarer som "Horribelt", "Skrekkelig", "Radbrekking av Hamsun" og "Publikum ble holdt for narr", før de gikk i pausen...). I annen akt tipper det derimot tidvis over i det absurde. De bygger vannrenne ut mellom radene, serverer kaffe til publikum og leder salen i allsang, for å nevne noe.

Sven Nordin har fått mye fortjent ros og heder for rollen som Isak. Jeg vil også trekke fram Thorbjørn Harr og Ole Johan Skjelbred, som spiller Isaks barn. De går fra nyfødt (bokstavlig talt -de krabber splitter nakne fram mellom morens ben) til voksne i løpet av stykket, og jeg var ikke et øyeblikk underveis i tvil om hvor gamle de skulle være -imponerende kropsspråk og mimikk. Det skal litt til å formidle at du er et 5 år gammelt barn når alt du gjør er å sitte stille, men de klarte det.

Det er en nokså komplisert historie som utspiller seg på scenen. Etterhvert blir det mange personer og tråder å holde orden på, og jeg henger ikke helt med hele tiden. Det blir litt uoversiktlig, og den utradisjonelle fortellermåten gjør det ikke akkurat enklere -jeg fikk innimellom følelsen av at formen ble viktigere enn innholdet. Det er på alle måter en veldig spennende forestilling, som jeg er glad jeg fikk med meg. Men litt forhåndskunnskap er nok ikke så dumt, både i forhold til historien og formen.

Peter Pan

Peter Pan er en av de klassiske historiene "alle" kjenner til -ikke minst takket være Disney. J. M. Barries fortelling om gutten som ikke vil -eller ikke kan -bli voksen, inneholder alle elementene et skikkelig eventyr skal ha -sjørøvere og fektekamper, indianere, havfruer, magiske feer og gutter som kan fly.Men den blir også omntalt som "eventyret som får barn til å le og voksne til å gråte", originalhistorien har en alvorlig undertone av ensomhet og manglede omsorg; et aspekt som er utelatt i Disneys sukkersøte versjon, men vel ivaretatt i Det Norske Teaters nye musikalversjon.

Ny musikk altså, men gammel historie. Peter Pan flyr til London for å høre eventyr og tar med seg Wendy, John og Michael Darling tilbake til Aldriland så Wendy kan være mor for Peter og de andre fortape guttene, som alle falt ut av barnevognen da de var små (jenter faller aldri ut av vognen, de er for smarte). Aldriland byr på eventyr i fleng -indianere og havfruer, en sjalu Tingeling og en gjeng pirater under ledelse av den forfengelige Kaptein Krok er bare noen av ingrediensene. Tilsynelatende en drømmetilværelse, men hos både Darling-barna og de fortape guttene ligger det en lengsel om å få komme hjem, få trygghet og kjærlighet og moderlig omsog -en lengsel Peter Pan selv ikke forstår. Når Wendy prøver å sette ord på de følelsene hun etterhvert har for ham -hun vil være noe annet enn en mor -blir han bare forvirret og frustrert, han eier ikke begrep om konseptet kjærlighet.

Scenografisk er dette helt fantastisk. Både barneværelset, sjørøverskipet og ikke minst havfruelagunen er flott og overbevisende laget. Og flyvesekvensene er et kapittel for seg selv -de henger i tynne, nesten usynlige (avhengig av lys og bakgrunn, innimellom ser det faktisk ut som om de henger i tomme lufta) vaiere som gir stor bevegelsesfrihet -de flyr høyt og lavt i graisøse krumspring og saltoer i alle retninger.

Skuespillerne er det heller ikke stort å utsette på. Frank Kjosås har imponert meg før, og dette blir intet unntak. Fysisk sett er han med sine knapt 170 cm og unge utseende en ideel Pan, og han klarer også å gi liv til alle sidene ved karakteren -han skifter uanstrengt og overbevisende mellom egoistisk, ansvarløs, overlegen, trassig, leken, barnslig, frustrert, forvirret, sårbar og ensom. Han er tidvis usympatisk, men mister likevel aldri vår sympati -det forlatte og sårbare barnet er hele tiden til stedet i bakgrunnen. Ulrikke Hansen Døvigens Wendy er mild og feminin blandt alle guttene, men har likevel ben i nesa og er en anelse opprørsk i forhold til tidens ideal. Dansescenen mellom henne og Kjosås er aldeles nydelig, men sannsynligens litt for lang og kjedelig for de minste i salen. Liv-Unni Larsson Undall som fru Darling har også et nummer som nok treffer de voksne mer enn barna -en rørende sang om at det å gi opp barnedrømmer også krever mot. Undall er forøvrig også (i sterkt forvrengt versjon) stemmen til Tingeling, som er på scenen i form av en grønn laserstråle. Teateret fikk nemlig ikke -ifølge høstnummeret av dere blad "Det norske" ikke tak i en ekte fe...

Peter Pan er primært barneteater, og ser i det store og hele ut til å fungere bra som det, lengden tatt i betraktning (2 timer 10 min). Jeg stilte uten barne-alibi, men ble svært imponert over hvor stille det var i salen underveis, det var åpenbart at dette fenget de aller fleste. Sigve Bøe som fortelleren binder forstillingen sammen, han presenterer karakterene, fyller ut "hull" underveis og gjør det hele lettfattelig også for de minste. Innimellom legger han opp til aktiv deltagelse fra salen, vi får bl.a. beskjed om å hisse til Kaptein Krok når han viser seg, noe alle gjør med stor entusiasme. Teateret har også lagt opp til barnevennlige omgivelser, programmet kommer med en barne- og en voksendel, og baren som vanligvis selger vin og peanøtter i pausen omsetter nå rød saft, varme pølser og kokosboller.

Dette er absolutt en forestilling verdt å få med seg for alle som vil lære barna å bli glade i teater -og for de av oss som allerede er det. Jeg lo og moret meg i barnslig fryd -og felte et par voksne tårer...