Jesus Christ Superstar

Min umiddelbare reaksjon da jeg fikk høre at Hank von Helvete/Hans-Erik Dyvik Husby skulle spille Jesus på Det Norske Teatret, var "Si at det er en dårlig spøk -vær så snil...?" Det var det som kjent ikke...

Etter å ha sett stykket, er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette var en god idé. En ting er at Husby ikke er noen stor sanger. I Gethsemane fungerer det til en viss grad, fordi han får skrike mer som han pleier, ellers blir det mest snerring eller falskt og sprukkent. Men det får så være, det er vel noe man må leve med når man ønsker en rocker i den rollen. Et større problem er at Dysvik heller ikke er noen stor skuespiller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at han er Jesus, og da faller hele stykket sammen. Scenebevegelsene hans tilhører utvilsomt en som er vant til å stå på en rockescene -helt ned til mikrofonstativet han merkelig nok er utstyrt med, og som han tidvis klamrer seg til som om det skulle være Dumbos fjær; jeg får nærmest inntrykk av at han ville føle seg naken uten...

Stykket er satt til vår tid, til et miljø som minner om området rundt Oslo S, og Jesu apostler er narkomane, prostituerte og utstøtte. Jesus framstår i mine øyne rett og slett som en av dem -en litt usympatisk gangsta småkonge på Plata med mer ego enn nestekjærlighet. Det gjør også at Judas' kritikk av Jesus for hans forhold til Maria Magdalena (overevisende spilt av Charlotte Frogner, men overraskende sterk sangstemme) fremstår som nokså uforståelig -det er ingen åpenbar nivåforskjell på dem på hverken den ene eller andre måten. Hvilklet opprør de venter at Jesus skal lede dem i er heller ikke så lett å skjønne -plutselig løper de rundt med plakater med "Riv murene", ledet av en Simon med palestinaskjerf og maskingevær (forøvrig en scene med krativt og engasjerende bruk av hele salen). Et opprør mot sosial urettferdighet el.l. hadde muligens fungert bedre? I det hele tatt faller stykket i noen av de samme fellene som f.eks teaterets oppsetning av Hair for noen år siden gjorde -å skulle modernisere et stykke med veldig klart tids- og eller stedsforankring framstår fort som litt halvveis, fordi en del referanser nødvendigvis blir hengende igjen.

Stykkets tittel og all oppmerksomhet rundt Husby til tross -den egentlige hovedpersonen i Jesus Christ Superstar er likevel Judas. Det er gjennom hans øyne vi ser Jesus -mann mer enn Messias -og vi følger hans følelsesmessige utvikling i påskeuken, fra frustrasjon og sinne via tvil og beslutning til anger og dyp fortvilelse. Rollen spilles av Frank Kjosås, kledt som Pete Doherty og sminket som the Joker i Batman. I motsetning til med Jesus, så tror jeg på Judas her, på følelsene han viser og på utviklingen hans, i tillegg til at Kjosås har en stemme som går utenpå det meste. I sluttscenen er han halvt smådjevel, halvt konferansieren i Cabaret -og av en eller annen uforklarlig grunn iført sølvgrå vinger. Fallen engel? Flørt med de som ser på Judas som en helgen?

En annen merkelig variant er Pontius Pilatus (Hildegunn Riise). Først tar hun imot Jesus i dobbeltsengen iført nattkjole, deretter er hun en lakkledt SM-utgave av Ingelin Killengren og svinger selv pisken over Jusus, noe som åpenbart gir henne stor nytelse. Jeg vil tro regissør Erik Ulfsby har en tanke bak det, men jeg finner den ikke...

Alt i alt er dette en spennende oppsetning, som dessverre ikke blir helt vellykket. Og en bønn til slutt -la oss slippe å se Jesus med rørleggersprekk...