Donna Bacalao

Det høres jo i utgangspunktet ut som en ganske absurd idé -sette opp et utendørs amfiteater med plass til 1400 tilskuere ute i havgapet på Nordmøre for å framføre en spesialskrevet klippfiskopera(!). Men verden er full av gale mennesker, og i fjor var Vikaneset amfiteater og Donna Bacalao et faktum.
Når sant skal sies, er Stig Nilsson og Frode Alnæs' stykke fra klippfiskbergene i Kristiansund ikke akkurat noe mesterverk. Teksten har en del gullkorn, men enda flere billige rim og klisjéer, og hovedplottet -trekantdramaet mellom klippfiskbergenes ubestridte leder Donna Bacalao (Liv-Unni Larson Undall), klipfiskarbeideren Ryktebørs'n (Nils Harald Sødal) og Kristiansundkongen (Stephen Brandt Hansen) -er nokså enkelt og banalt. Det som likevel løfter stykket opp fra middelmådigheten og gjør det severdig og underholdende, er først og fremst strålende og entusiastisk innsats fra aktørene, både de profesjonelle og de mange lokale amatørene, og den spektakulære settingen. Her spiller både havet, lyset og været roller og bidrar til å gjøre det til en opplevelse heller enn vanlig teater.

I følge kritikere som har sett både årets og fjorårets oppsetning, er det gjort endringer og forbedringer i år, så da regner jeg med at det blir enda bedre neste år. Da ønsker jeg meg sol, at arrangøren får kartet til å stemme med terrenget hva billetter angår (når jeg har kjørt buss i 11 timer og gledet meg i halvannet år, er ikke setningen "Disse plassene finnes visst ikke" noe jeg ønsker å høre...) og et publikum som klarer å sitte på plass og holde munn i to timer -selv om de er utendørs...