Pinocchio

Nationalteaterets versjon av Pinocchio har blitt en episode av ”Tilbake til 70-tallet” –med kostymer, hårfrisyrer og scenografi i gjennomført retrostil (scenen og orkesteret er kledt i samme orangeblomstrete stoff –finnes det rester av det stoffet, tar jeg gjerne imot…) og sangene er, med et par Disneyunntak, skrevet på kjente slagere som ”Do you know the way to San Jose” og ”Life on Mars”.

Pinocchio selv (Bernhard Arnø) ser mest ut som Titten Teis ukjent bror i kortbukser og stripete genser. Han har en nese som både vokser og krymper, samt imponerende kroppskontroll. Hans samvittighet, Gunnar Gresshoppe (John Brungot) er kulerund og fjollete i hel grønn pysjamas og Elton John-briller. Ensemblet er bare på fem skuespillere, de andre tre er Kim Haugen som Gepetto og dukketeaterdirektør med dansebandsvensk, Marian Saastad Ottesen som Feen/Katten/Politi og Thorbjørn Harr som Reven/Politi/Hvalen og ikke minst den matrosdresskledte nerden Rolf, med tidenes høyeste stabel fortballkort og en grotesk skjebne –kanskje litt for grotesk for en barneforestilling?

I det hele tatt sitter jeg med følelsen av at stykket er litt for med tanke på at det er en barneforestilling. Litt for mange referanser de ikke har grunnlag for å skjønne, litt for voksen og på kanten humor (jeg er veldig glad for at jeg ikke måtte forklare et barn hvorfor følgende replikkveksling mellom Pinocchio (for anledningen innelåst) og Gunnar (som prøver å få ham ut) fikk de voksne i salen til brøle av latter:
P: Får du den ikke opp?
G: Har aldri hatt noen problemer med det. Men nå er det låsen vi snakker om.), kort sagt litt for voksentilpasset.

Det skal sies at jeg ikke hadde med meg noe barn jeg kunne spørre etterpå. Men jeg har vært på barneforestillinger før hvor barna har sittet som tente lys med store øyne og henrykt latter –her var det mye mer uro, prating og generelle tegn på kjedsomhet. Det er sjelden så gøy å skjønne at man ikke skjønner hva som er morsomt…

For meg var dette en flott forestilling, med mye humor og herlige karakterer (om enn litt overtydelig moral på slutten), og flere av replikkene har allerede blitt intern humor-klassikere (Fin høne…). Men jeg er –bør ikke være –hovedmålgruppen for en barneforestilling…

Jesus Christ Superstar

Min umiddelbare reaksjon da jeg fikk høre at Hank von Helvete/Hans-Erik Dyvik Husby skulle spille Jesus på Det Norske Teatret, var "Si at det er en dårlig spøk -vær så snil...?" Det var det som kjent ikke...

Etter å ha sett stykket, er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette var en god idé. En ting er at Husby ikke er noen stor sanger. I Gethsemane fungerer det til en viss grad, fordi han får skrike mer som han pleier, ellers blir det mest snerring eller falskt og sprukkent. Men det får så være, det er vel noe man må leve med når man ønsker en rocker i den rollen. Et større problem er at Dysvik heller ikke er noen stor skuespiller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at han er Jesus, og da faller hele stykket sammen. Scenebevegelsene hans tilhører utvilsomt en som er vant til å stå på en rockescene -helt ned til mikrofonstativet han merkelig nok er utstyrt med, og som han tidvis klamrer seg til som om det skulle være Dumbos fjær; jeg får nærmest inntrykk av at han ville føle seg naken uten...

Stykket er satt til vår tid, til et miljø som minner om området rundt Oslo S, og Jesu apostler er narkomane, prostituerte og utstøtte. Jesus framstår i mine øyne rett og slett som en av dem -en litt usympatisk gangsta småkonge på Plata med mer ego enn nestekjærlighet. Det gjør også at Judas' kritikk av Jesus for hans forhold til Maria Magdalena (overevisende spilt av Charlotte Frogner, men overraskende sterk sangstemme) fremstår som nokså uforståelig -det er ingen åpenbar nivåforskjell på dem på hverken den ene eller andre måten. Hvilklet opprør de venter at Jesus skal lede dem i er heller ikke så lett å skjønne -plutselig løper de rundt med plakater med "Riv murene", ledet av en Simon med palestinaskjerf og maskingevær (forøvrig en scene med krativt og engasjerende bruk av hele salen). Et opprør mot sosial urettferdighet el.l. hadde muligens fungert bedre? I det hele tatt faller stykket i noen av de samme fellene som f.eks teaterets oppsetning av Hair for noen år siden gjorde -å skulle modernisere et stykke med veldig klart tids- og eller stedsforankring framstår fort som litt halvveis, fordi en del referanser nødvendigvis blir hengende igjen.

Stykkets tittel og all oppmerksomhet rundt Husby til tross -den egentlige hovedpersonen i Jesus Christ Superstar er likevel Judas. Det er gjennom hans øyne vi ser Jesus -mann mer enn Messias -og vi følger hans følelsesmessige utvikling i påskeuken, fra frustrasjon og sinne via tvil og beslutning til anger og dyp fortvilelse. Rollen spilles av Frank Kjosås, kledt som Pete Doherty og sminket som the Joker i Batman. I motsetning til med Jesus, så tror jeg på Judas her, på følelsene han viser og på utviklingen hans, i tillegg til at Kjosås har en stemme som går utenpå det meste. I sluttscenen er han halvt smådjevel, halvt konferansieren i Cabaret -og av en eller annen uforklarlig grunn iført sølvgrå vinger. Fallen engel? Flørt med de som ser på Judas som en helgen?

En annen merkelig variant er Pontius Pilatus (Hildegunn Riise). Først tar hun imot Jesus i dobbeltsengen iført nattkjole, deretter er hun en lakkledt SM-utgave av Ingelin Killengren og svinger selv pisken over Jusus, noe som åpenbart gir henne stor nytelse. Jeg vil tro regissør Erik Ulfsby har en tanke bak det, men jeg finner den ikke...

Alt i alt er dette en spennende oppsetning, som dessverre ikke blir helt vellykket. Og en bønn til slutt -la oss slippe å se Jesus med rørleggersprekk...

Høstsonaten

For de få som, i likehet med meg, ikke har sett Ingemar Bergmans film, er dette hovedplottet: Konsertpianisten Charlotte (Lise Fjeldstad), en heller selvsentrert dame som i årevis har ofret alt, inklusive familien, for karrieren, kommer på et sjeldent besøk til datteren Eva (Nina Ellen Ødegård), som hun ikke har sett på 7 år. I løpet av de årene har datteren rukket å gifte seg med den velmenende, men litt tafatte presten Victor (Anders Hatlo), hun har fått og mistet et barn og hun har hentet hjem til seg den tilbakestående søsteren Helena (Agnes Kittelsen), som moren i sin tid plasserte på institusjon.Til å begynne prøver mor og datter anspent og nervøst å nærme seg hverandre, men det er åpenbart at spenninger og sterke følelser ikke ligger langt unna, og i et nattlig oppgjør kommer alt til overflaten.

Dette er tekstteater på sitt beste. Kulissene er få og enkle, den ytre handlingen minimalt -alt er opp til skuespillerne, og da primært Fjeldstad og Ødegård. Fjeldstad er ikke overraskende god i rollen som fetert diva, men det er likevel ikke hun som tar mest oppmerksomhet. Nina Ellen Ødegård imponerte da jeg så henne i Breaking the waves på Centralteateret, og hun følger i høyeste grad opp det inntrykket nå. Hennes Eva overbeviser hele veien, fra det omsorgsfulle til det rasende, og hele tiden med den underliggende angsten og nervøsiteten.

Kveldens eneste skuffelse er selve salen. Å kjøpe billett på hovedscenen til Oslo Nye er litt som å spille bingo -man vet aldri om man faktisk ser noe særlig fra der man sitter. Med så lav helling på gulvet at man er avhenging av at det sitter noen lave på hvertfall de to nærmste raden foran seg, stolper og uheldige vinkler, er resultatet ofte at man må strekke hals og lene seg til siden (og skifte side i takt med de foran) for å se mest mulig av scenen. Jeg vet at salen stilmessig og arkitektonisk vissnok er en perle, men som teatersal er den ikke mye å skryte av...

Donna Bacalao

Det høres jo i utgangspunktet ut som en ganske absurd idé -sette opp et utendørs amfiteater med plass til 1400 tilskuere ute i havgapet på Nordmøre for å framføre en spesialskrevet klippfiskopera(!). Men verden er full av gale mennesker, og i fjor var Vikaneset amfiteater og Donna Bacalao et faktum.
Når sant skal sies, er Stig Nilsson og Frode Alnæs' stykke fra klippfiskbergene i Kristiansund ikke akkurat noe mesterverk. Teksten har en del gullkorn, men enda flere billige rim og klisjéer, og hovedplottet -trekantdramaet mellom klippfiskbergenes ubestridte leder Donna Bacalao (Liv-Unni Larson Undall), klipfiskarbeideren Ryktebørs'n (Nils Harald Sødal) og Kristiansundkongen (Stephen Brandt Hansen) -er nokså enkelt og banalt. Det som likevel løfter stykket opp fra middelmådigheten og gjør det severdig og underholdende, er først og fremst strålende og entusiastisk innsats fra aktørene, både de profesjonelle og de mange lokale amatørene, og den spektakulære settingen. Her spiller både havet, lyset og været roller og bidrar til å gjøre det til en opplevelse heller enn vanlig teater.

I følge kritikere som har sett både årets og fjorårets oppsetning, er det gjort endringer og forbedringer i år, så da regner jeg med at det blir enda bedre neste år. Da ønsker jeg meg sol, at arrangøren får kartet til å stemme med terrenget hva billetter angår (når jeg har kjørt buss i 11 timer og gledet meg i halvannet år, er ikke setningen "Disse plassene finnes visst ikke" noe jeg ønsker å høre...) og et publikum som klarer å sitte på plass og holde munn i to timer -selv om de er utendørs...

Slottet

Jeg har hatt min første møte med Kafka -det var en lett absurd opplevelse... Slottet handler om kampen mot byråkratiet. En stakkars landmåler kommer til en ugjestmild liten by, hvor ingen egentlig vil vedkjenne seg å ha sendt bud på ham, ingen har bruk for ham og slottsherren Klam, den lokale diktatoren og landmålerens arbeidsgiver, er umulig å kontakte.

Det har blitt en veldig fysisk forestilling, hvor skuespillerne bare har seg selv og hverandre å bruke på scenen, det er ingen kulisser eller rekvisitter, bare noen piktogrammer som heises ned ved behov. Handlingen er enkel og komplisert på en gang; jeg skjønner hva som skjer, men likevel ikke. Skuespillerne, med Tobias Santelmann (med en i mine ører overbevisende Hardangerdialekt) og en ugjenkjennelig Ane Dahl Torp ( hvis karakter heter Frida og har sammenvokste øyenbryn...) i spissen, gør en god innsats.

Les Miserables

Det har nesten gått sport i å sette opp Les Miserables på norske teatre de siste årene. Trondheim i 2006, Lillestrøm i fjor, Oslo Nye til våren, og i høst er det Bergen som står for tur. Bjarte Hjelmelands valg for sin første oppsetning som teatersjef på Den Nasjonale Scene var kanskje ikke spesielt originalt, men absolutt ambisiøst.

Det er knyttet mange føringer til å få sette opp Les Miserables -svært få krumspring er tillatt, og man vet i hovedsak hva man får. Den største spenningen er derfor knyttet til skuespillerne og deres prestasjoner, og etter de første scenene sitter jeg med en følelse av skuffelse. Jean Valjean (Sigurd Sele) sliter med de laveste tonene, Javert (Lasse Lindtner) framstår nærmest som en karikatur og Fantine er bortimot en katastrofe. Det er synd å si det, men Elisabeth Moberg som Fantine er noe av det verste jeg har sett på lenge. Moberg, som jeg har hørt så mye bedre før, synger svakt og spiller heller ikke veldig overbevisende, i tillegg gjør hverken sminke, lys eller scenevalgene henne noen tjenester.

Det tar seg heldigvis veldig opp etterhvert. Både Sele og Lindtner hever seg (selv om Sele tidvis er nesten like hes som Jørn Hoel på en god dag), Fantine dør (en vanligvis tragisk scene som i denne sammenheng også gir an anelse lettelse) og forestillingens tre sterkeste kort gjør seg etterhvert gjeldende Først Helge Jordal, som ikke overraskende briljerer i rollen som Thenadiér. Komikken og timingen er strålende, overdrivelsene så overdådige som rollen krever -og håret er høyere enn Eli Hagens...

Jørgen Olsson er tilbake som Marius, en rolle han også spilte i Lillestrøm. Der gjorde han en god innsats, men ble litt anonym ved siden av de mange sterke sangerne som deltok der. Her står han derimot fram som et av forestillingens høydepunkter og imponerer stort. Det gjør også Tonje Bakken, som spiller Eponine. Jeg har ikke sett henne før, men gjør det gjerne igjen.

Selv om scenene i stor grad er like fra oppsetning til oppsetning, har DNS laget sin egen vri på et par av scenene, med vekslende hell. Når en dag er forbi er blant de mindre heldige, mens grepene som er tatt rundt Cosette, Marius og Valjean i opptakten til Ein dag til er interessante og adskillig mer vellykkede. Javerts død, som alltid er et av de stoe spenningsmomentene, er også imponerende gjennomført.

Til tross for en litt famlende start og enkelte svakheter underveis (og et og annet merkelig valg -hvem legger en halv hest i en barrikade??), får DNS absolutt godkjent og mer til for denne oppsetningen, som var vel verdt turen over fjellet. Så får vi tilreisende østlendinger leve med at det innimellom blir mer bergensk enn nynorsk. Og som alle som så meg etter forestillingen kunne konstatere -vannfast mascara anbefales...

Smeltedigelen

Årets avslutningsforestilling fra avgangsklassen ved skuespillerlinjen ved Statens kunsthøgskole (tidligere Statens teaterhøgskole) er Smeltedigelen, Arther Millers versjon av historien om heksepressessene i Salem, Massachusetts i 1692. På grunn av skolens økonomiske problemer er det blitt en nedstrippet produksjon - uten kulisser og lydanlegg, minimalt med kostymer og rekvisitter og skuespillerne styrer selv lyset underveis. Det byr på utfordringer for skuespillerne, som blir veldig avhengig av egne formidlingsevner, men det gir også et strengt og enkelt visuellt uttrykk som understreker det puritanske miljøet historien forgår i.

Det er et sterkt stykke avgangselevene har gitt seg i kast med. Historien om tenåringsjentene som drar i gang et massehysteri som kulminerer i et hundretalls arrestasjoner og henging av 9 mennesker (samt en hund!), inneholder mye sterke følelser, konfrontasjoner og krangel, vold og tortur. Og uten kulisser har de ingenting å støtte seg til eller gjemme seg bak.En stor utfordring, men de takler den med glans. Stykket varer i 2,5 time, og de holder intensiteten -og publikums oppmerksomhet -oppe hele veien. Jeg ser ingen grunn til at årets skuespillerkull ikke skal sette sitt preg på noske teatre i årene framover -dette var et imponerende punktum.