Pinocchio

Nationalteaterets versjon av Pinocchio har blitt en episode av ”Tilbake til 70-tallet” –med kostymer, hårfrisyrer og scenografi i gjennomført retrostil (scenen og orkesteret er kledt i samme orangeblomstrete stoff –finnes det rester av det stoffet, tar jeg gjerne imot…) og sangene er, med et par Disneyunntak, skrevet på kjente slagere som ”Do you know the way to San Jose” og ”Life on Mars”.

Pinocchio selv (Bernhard Arnø) ser mest ut som Titten Teis ukjent bror i kortbukser og stripete genser. Han har en nese som både vokser og krymper, samt imponerende kroppskontroll. Hans samvittighet, Gunnar Gresshoppe (John Brungot) er kulerund og fjollete i hel grønn pysjamas og Elton John-briller. Ensemblet er bare på fem skuespillere, de andre tre er Kim Haugen som Gepetto og dukketeaterdirektør med dansebandsvensk, Marian Saastad Ottesen som Feen/Katten/Politi og Thorbjørn Harr som Reven/Politi/Hvalen og ikke minst den matrosdresskledte nerden Rolf, med tidenes høyeste stabel fortballkort og en grotesk skjebne –kanskje litt for grotesk for en barneforestilling?

I det hele tatt sitter jeg med følelsen av at stykket er litt for med tanke på at det er en barneforestilling. Litt for mange referanser de ikke har grunnlag for å skjønne, litt for voksen og på kanten humor (jeg er veldig glad for at jeg ikke måtte forklare et barn hvorfor følgende replikkveksling mellom Pinocchio (for anledningen innelåst) og Gunnar (som prøver å få ham ut) fikk de voksne i salen til brøle av latter:
P: Får du den ikke opp?
G: Har aldri hatt noen problemer med det. Men nå er det låsen vi snakker om.), kort sagt litt for voksentilpasset.

Det skal sies at jeg ikke hadde med meg noe barn jeg kunne spørre etterpå. Men jeg har vært på barneforestillinger før hvor barna har sittet som tente lys med store øyne og henrykt latter –her var det mye mer uro, prating og generelle tegn på kjedsomhet. Det er sjelden så gøy å skjønne at man ikke skjønner hva som er morsomt…

For meg var dette en flott forestilling, med mye humor og herlige karakterer (om enn litt overtydelig moral på slutten), og flere av replikkene har allerede blitt intern humor-klassikere (Fin høne…). Men jeg er –bør ikke være –hovedmålgruppen for en barneforestilling…