Peter Pan er en av de klassiske historiene "alle" kjenner til -ikke minst takket være Disney. J. M. Barries fortelling om gutten som ikke vil -eller ikke kan -bli voksen, inneholder alle elementene et skikkelig eventyr skal ha -sjørøvere og fektekamper, indianere, havfruer, magiske feer og gutter som kan fly.Men den blir også omntalt som "eventyret som får barn til å le og voksne til å gråte", originalhistorien har en alvorlig undertone av ensomhet og manglede omsorg; et aspekt som er utelatt i Disneys sukkersøte versjon, men vel ivaretatt i Det Norske Teaters nye musikalversjon.
Ny musikk altså, men gammel historie. Peter Pan flyr til London for å høre eventyr og tar med seg Wendy, John og Michael Darling tilbake til Aldriland så Wendy kan være mor for Peter og de andre fortape guttene, som alle falt ut av barnevognen da de var små (jenter faller aldri ut av vognen, de er for smarte). Aldriland byr på eventyr i fleng -indianere og havfruer, en sjalu Tingeling og en gjeng pirater under ledelse av den forfengelige Kaptein Krok er bare noen av ingrediensene. Tilsynelatende en drømmetilværelse, men hos både Darling-barna og de fortape guttene ligger det en lengsel om å få komme hjem, få trygghet og kjærlighet og moderlig omsog -en lengsel Peter Pan selv ikke forstår. Når Wendy prøver å sette ord på de følelsene hun etterhvert har for ham -hun vil være noe annet enn en mor -blir han bare forvirret og frustrert, han eier ikke begrep om konseptet kjærlighet.
Scenografisk er dette helt fantastisk. Både barneværelset, sjørøverskipet og ikke minst havfruelagunen er flott og overbevisende laget. Og flyvesekvensene er et kapittel for seg selv -de henger i tynne, nesten usynlige (avhengig av lys og bakgrunn, innimellom ser det faktisk ut som om de henger i tomme lufta) vaiere som gir stor bevegelsesfrihet -de flyr høyt og lavt i graisøse krumspring og saltoer i alle retninger.
Skuespillerne er det heller ikke stort å utsette på. Frank Kjosås har imponert meg før, og dette blir intet unntak. Fysisk sett er han med sine knapt 170 cm og unge utseende en ideel Pan, og han klarer også å gi liv til alle sidene ved karakteren -han skifter uanstrengt og overbevisende mellom egoistisk, ansvarløs, overlegen, trassig, leken, barnslig, frustrert, forvirret, sårbar og ensom. Han er tidvis usympatisk, men mister likevel aldri vår sympati -det forlatte og sårbare barnet er hele tiden til stedet i bakgrunnen. Ulrikke Hansen Døvigens Wendy er mild og feminin blandt alle guttene, men har likevel ben i nesa og er en anelse opprørsk i forhold til tidens ideal. Dansescenen mellom henne og Kjosås er aldeles nydelig, men sannsynligens litt for lang og kjedelig for de minste i salen. Liv-Unni Larsson Undall som fru Darling har også et nummer som nok treffer de voksne mer enn barna -en rørende sang om at det å gi opp barnedrømmer også krever mot. Undall er forøvrig også (i sterkt forvrengt versjon) stemmen til Tingeling, som er på scenen i form av en grønn laserstråle. Teateret fikk nemlig ikke -ifølge høstnummeret av dere blad "Det norske" ikke tak i en ekte fe...
Peter Pan er primært barneteater, og ser i det store og hele ut til å fungere bra som det, lengden tatt i betraktning (2 timer 10 min). Jeg stilte uten barne-alibi, men ble svært imponert over hvor stille det var i salen underveis, det var åpenbart at dette fenget de aller fleste. Sigve Bøe som fortelleren binder forstillingen sammen, han presenterer karakterene, fyller ut "hull" underveis og gjør det hele lettfattelig også for de minste. Innimellom legger han opp til aktiv deltagelse fra salen, vi får bl.a. beskjed om å hisse til Kaptein Krok når han viser seg, noe alle gjør med stor entusiasme. Teateret har også lagt opp til barnevennlige omgivelser, programmet kommer med en barne- og en voksendel, og baren som vanligvis selger vin og peanøtter i pausen omsetter nå rød saft, varme pølser og kokosboller.
Dette er absolutt en forestilling verdt å få med seg for alle som vil lære barna å bli glade i teater -og for de av oss som allerede er det. Jeg lo og moret meg i barnslig fryd -og felte et par voksne tårer...
Ny musikk altså, men gammel historie. Peter Pan flyr til London for å høre eventyr og tar med seg Wendy, John og Michael Darling tilbake til Aldriland så Wendy kan være mor for Peter og de andre fortape guttene, som alle falt ut av barnevognen da de var små (jenter faller aldri ut av vognen, de er for smarte). Aldriland byr på eventyr i fleng -indianere og havfruer, en sjalu Tingeling og en gjeng pirater under ledelse av den forfengelige Kaptein Krok er bare noen av ingrediensene. Tilsynelatende en drømmetilværelse, men hos både Darling-barna og de fortape guttene ligger det en lengsel om å få komme hjem, få trygghet og kjærlighet og moderlig omsog -en lengsel Peter Pan selv ikke forstår. Når Wendy prøver å sette ord på de følelsene hun etterhvert har for ham -hun vil være noe annet enn en mor -blir han bare forvirret og frustrert, han eier ikke begrep om konseptet kjærlighet.
Scenografisk er dette helt fantastisk. Både barneværelset, sjørøverskipet og ikke minst havfruelagunen er flott og overbevisende laget. Og flyvesekvensene er et kapittel for seg selv -de henger i tynne, nesten usynlige (avhengig av lys og bakgrunn, innimellom ser det faktisk ut som om de henger i tomme lufta) vaiere som gir stor bevegelsesfrihet -de flyr høyt og lavt i graisøse krumspring og saltoer i alle retninger.
Skuespillerne er det heller ikke stort å utsette på. Frank Kjosås har imponert meg før, og dette blir intet unntak. Fysisk sett er han med sine knapt 170 cm og unge utseende en ideel Pan, og han klarer også å gi liv til alle sidene ved karakteren -han skifter uanstrengt og overbevisende mellom egoistisk, ansvarløs, overlegen, trassig, leken, barnslig, frustrert, forvirret, sårbar og ensom. Han er tidvis usympatisk, men mister likevel aldri vår sympati -det forlatte og sårbare barnet er hele tiden til stedet i bakgrunnen. Ulrikke Hansen Døvigens Wendy er mild og feminin blandt alle guttene, men har likevel ben i nesa og er en anelse opprørsk i forhold til tidens ideal. Dansescenen mellom henne og Kjosås er aldeles nydelig, men sannsynligens litt for lang og kjedelig for de minste i salen. Liv-Unni Larsson Undall som fru Darling har også et nummer som nok treffer de voksne mer enn barna -en rørende sang om at det å gi opp barnedrømmer også krever mot. Undall er forøvrig også (i sterkt forvrengt versjon) stemmen til Tingeling, som er på scenen i form av en grønn laserstråle. Teateret fikk nemlig ikke -ifølge høstnummeret av dere blad "Det norske" ikke tak i en ekte fe...
Peter Pan er primært barneteater, og ser i det store og hele ut til å fungere bra som det, lengden tatt i betraktning (2 timer 10 min). Jeg stilte uten barne-alibi, men ble svært imponert over hvor stille det var i salen underveis, det var åpenbart at dette fenget de aller fleste. Sigve Bøe som fortelleren binder forstillingen sammen, han presenterer karakterene, fyller ut "hull" underveis og gjør det hele lettfattelig også for de minste. Innimellom legger han opp til aktiv deltagelse fra salen, vi får bl.a. beskjed om å hisse til Kaptein Krok når han viser seg, noe alle gjør med stor entusiasme. Teateret har også lagt opp til barnevennlige omgivelser, programmet kommer med en barne- og en voksendel, og baren som vanligvis selger vin og peanøtter i pausen omsetter nå rød saft, varme pølser og kokosboller.
Dette er absolutt en forestilling verdt å få med seg for alle som vil lære barna å bli glade i teater -og for de av oss som allerede er det. Jeg lo og moret meg i barnslig fryd -og felte et par voksne tårer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar