Døden i Teben er basert på tre av Sofokles' klassiske tragedier, Oidipus, Oidipus i Kolonos og Antigone, sydd sammen til en 2,5 timers lang forestilling av Jon Fosse. Sofokles skrev stykkene med mange års rekkefølge og i ukronologisk rekkefølge, men sammen utgjør de en slektskrønike om kong Oidipus av Teben , som drepte sin far, giftet seg med sin mor og stakk ut øynene sine da han skjøntre hva han hadde gjort, og hans datter Antigone, som trosser kongelig påbud for å gi sin bror en verdig begravelse.
Stykket begynner når Oidipus (Sverre Bentzen) finner ut hvem han er og hva han har gjort. Åpenbaringen er en omstendelig affære -ikke mindt fordi vi i salen allerede vet alt -men det er en sterk opplevelse å se hvordan sannheten langsomt går opp for kongen og ødelegger ham -en imponerende rolleprestasjon.
Annet akt har litt mer driv enn første -det virker hvertfall slikt for meg, som ikke kjenner Antigones historie. Oidipus' datter må være en av litterturhistoriens første feminister - når søsteren Ismene føyelig sier at "Vi kvinner kan ikke kjempe mpt menn. Vi kan bare finne oss i dette, og verre ting", bare fnyser Antigone (Stine Mari Fyriklev). Hun trosser kong Kreons påbud, følger sin egen samvittighet og tar konsekvensene med rak rygg og hevet hode. Hennes gripende dødstale er, sammen med scenen mellom kong Kreon (Jan Grønli) og Haimon (Frank Kjosås), Kreons sønn og Antigones forlovede, annen akts høydepunkt.
Oppsetningen er en litt merkelig blanding av gammelt og nytt. For eksempel er koret, et vanlig element i klassisk gresk teater, beholdt, men gitt en mer oppdatert koreografi, og scenedekorasjonen er moderne boligblokker. Den samme blandingen ser man i kostymene -fra livet og opp er det jakker, trøyer og slips, mens alle er iført skjørt. De eldre mennene i lange skjørt, kvinnene, koret og de yngre mennene i foldeskjørt. Meningen er vel at det skal virke gresk, men det blir mest rart. Særlig rammer den en forøvrig glimrende Frank Kjosås -i hettejakke, foldeskjørt og tung øyensminke ser han mer ut som en opprørsk tenåringsjente enn en stolt kongesønn. Og skal man kle menn i skjørt med høy splitt, må de lære å sitte uten å sprike med beina -jeg så deler av Oidipus jeg godt kunne vært foruten...
Det er ikke uten grunn at disse stykkene er kjent som tragedier, det er dystre og skjebnetunge saker. Korets gjennomgangsstrofer ser vel egentlig det meste om stemningen : "Best var å ikke vera fødd / nest største lykka ar / om først fødd / å få koma snøgt attende / dit ein nyleg kom frå / berre eitt gir trøyst / døden / den siste stad å vera" Tross enkelte svakheter er Døden i Teben vel verdt å se, men flere sterke rolleprestasjoner og gripende scener. Men det er nok en fordel å være klar over hva man skal se -dette er på ingen måte lett underholdning.
Stykket begynner når Oidipus (Sverre Bentzen) finner ut hvem han er og hva han har gjort. Åpenbaringen er en omstendelig affære -ikke mindt fordi vi i salen allerede vet alt -men det er en sterk opplevelse å se hvordan sannheten langsomt går opp for kongen og ødelegger ham -en imponerende rolleprestasjon.
Annet akt har litt mer driv enn første -det virker hvertfall slikt for meg, som ikke kjenner Antigones historie. Oidipus' datter må være en av litterturhistoriens første feminister - når søsteren Ismene føyelig sier at "Vi kvinner kan ikke kjempe mpt menn. Vi kan bare finne oss i dette, og verre ting", bare fnyser Antigone (Stine Mari Fyriklev). Hun trosser kong Kreons påbud, følger sin egen samvittighet og tar konsekvensene med rak rygg og hevet hode. Hennes gripende dødstale er, sammen med scenen mellom kong Kreon (Jan Grønli) og Haimon (Frank Kjosås), Kreons sønn og Antigones forlovede, annen akts høydepunkt.
Oppsetningen er en litt merkelig blanding av gammelt og nytt. For eksempel er koret, et vanlig element i klassisk gresk teater, beholdt, men gitt en mer oppdatert koreografi, og scenedekorasjonen er moderne boligblokker. Den samme blandingen ser man i kostymene -fra livet og opp er det jakker, trøyer og slips, mens alle er iført skjørt. De eldre mennene i lange skjørt, kvinnene, koret og de yngre mennene i foldeskjørt. Meningen er vel at det skal virke gresk, men det blir mest rart. Særlig rammer den en forøvrig glimrende Frank Kjosås -i hettejakke, foldeskjørt og tung øyensminke ser han mer ut som en opprørsk tenåringsjente enn en stolt kongesønn. Og skal man kle menn i skjørt med høy splitt, må de lære å sitte uten å sprike med beina -jeg så deler av Oidipus jeg godt kunne vært foruten...
Det er ikke uten grunn at disse stykkene er kjent som tragedier, det er dystre og skjebnetunge saker. Korets gjennomgangsstrofer ser vel egentlig det meste om stemningen : "Best var å ikke vera fødd / nest største lykka ar / om først fødd / å få koma snøgt attende / dit ein nyleg kom frå / berre eitt gir trøyst / døden / den siste stad å vera" Tross enkelte svakheter er Døden i Teben vel verdt å se, men flere sterke rolleprestasjoner og gripende scener. Men det er nok en fordel å være klar over hva man skal se -dette er på ingen måte lett underholdning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar