Pinocchio

Nationalteaterets versjon av Pinocchio har blitt en episode av ”Tilbake til 70-tallet” –med kostymer, hårfrisyrer og scenografi i gjennomført retrostil (scenen og orkesteret er kledt i samme orangeblomstrete stoff –finnes det rester av det stoffet, tar jeg gjerne imot…) og sangene er, med et par Disneyunntak, skrevet på kjente slagere som ”Do you know the way to San Jose” og ”Life on Mars”.

Pinocchio selv (Bernhard Arnø) ser mest ut som Titten Teis ukjent bror i kortbukser og stripete genser. Han har en nese som både vokser og krymper, samt imponerende kroppskontroll. Hans samvittighet, Gunnar Gresshoppe (John Brungot) er kulerund og fjollete i hel grønn pysjamas og Elton John-briller. Ensemblet er bare på fem skuespillere, de andre tre er Kim Haugen som Gepetto og dukketeaterdirektør med dansebandsvensk, Marian Saastad Ottesen som Feen/Katten/Politi og Thorbjørn Harr som Reven/Politi/Hvalen og ikke minst den matrosdresskledte nerden Rolf, med tidenes høyeste stabel fortballkort og en grotesk skjebne –kanskje litt for grotesk for en barneforestilling?

I det hele tatt sitter jeg med følelsen av at stykket er litt for med tanke på at det er en barneforestilling. Litt for mange referanser de ikke har grunnlag for å skjønne, litt for voksen og på kanten humor (jeg er veldig glad for at jeg ikke måtte forklare et barn hvorfor følgende replikkveksling mellom Pinocchio (for anledningen innelåst) og Gunnar (som prøver å få ham ut) fikk de voksne i salen til brøle av latter:
P: Får du den ikke opp?
G: Har aldri hatt noen problemer med det. Men nå er det låsen vi snakker om.), kort sagt litt for voksentilpasset.

Det skal sies at jeg ikke hadde med meg noe barn jeg kunne spørre etterpå. Men jeg har vært på barneforestillinger før hvor barna har sittet som tente lys med store øyne og henrykt latter –her var det mye mer uro, prating og generelle tegn på kjedsomhet. Det er sjelden så gøy å skjønne at man ikke skjønner hva som er morsomt…

For meg var dette en flott forestilling, med mye humor og herlige karakterer (om enn litt overtydelig moral på slutten), og flere av replikkene har allerede blitt intern humor-klassikere (Fin høne…). Men jeg er –bør ikke være –hovedmålgruppen for en barneforestilling…

Himmelweg

Juan Mayorgas "Himmelweg" er løst basert på historien om en Røde Kors-representant som besøkte konsentrasjonsleiren Theresienstadt og etterpå rapporterte om en normal by. Stykket forteller både representantens versjon og skilder hva som skjedde bak kulissene i forkant -slik det kan ha skjedd.

Jeg har aldri blitt så forvirret av å komme inn i en teatersal. her mangler både scene og stolrader, i stedet er det skohyller (hvor vi må sette skoene våre) med en slags plattform over og et teppekledt gulv dekket av store puter og med benker på alle kanter, nærmest som en innhegning. Vi setter oss ned, de fleste vendt mot plattformen -det er tross alt det i rommet som minner mest om en scene. Det begynner imidlertid i den andre enden av rommet, en mann på en av benkene viser seg å være Røde Kors-representanten (Kai Remlov), og første del av det femdelte stykket er en halvtimes monolog hvor gan, mange år senere, forteller om sin opplevelse og om hvordan det var "akkurat som et skuespill". I de påfølgende fire delene får vi se hvordan dette skuespillet blir satt i scene, regissert av den tyske leirkommandanten (en grøssende ekkel Jon Øigarden) og motvillig ledet av jøden Gottfrid (Eindride Eidsvold).

Stykket utspiller seg rundt omkring i salen -på benkene, mellom putene på gulvet, oppe på plattformen -men bare på et sted om gangen, så det er ikke noe problem å følge med. Men for de som har ryggproblemer el.l., er nok det å sitte på gulvet og vri seg hit og dit nokså slitsomt i lengden.

Til tross forstykkes dystre tema, er det nøkternt og usentimentalt i formen. Det sies lite og ingenting om Holocaust og jødeutryddelsen, men fordi alle vet hva som skjedde, gir likevel tilsynelatende uskyldige scener som når Gottfrid får beskjed om å "luke ut 100 personer av torgscenen" grøsninger og ubehag -vi vet jo hva som skjer med dem som blir sendt videre. Den samme følelsen får jeg av toglyden som brukes for å markere skillet mellom stykkets forskjellige deler -i utgangspunktet en hverdagslig lyd, men i denne settingen er det lyden av en dødsdom...

Markens grøde

Jeg får tilstå først som sist -jeg har faktisk ikke lest Markens grøde (eller noe annet av Hamsun, for den del...). Jeg hadde en vag kjennskap til bonden Isak, gården Sellanrå og Inger med hareskåret, men utover det gikk jeg til Nationalteaterets mye omntalte oppsetning med et åpent sinn og var forberedt på en forestilling utenom det vanlige.

5 minutter ut i forestillingen kommer flerfoldige kilo bark deisende ned på scenen (helt ekte og fersk -lukten spredte seg etterhvert i hele salen) og man blir for alvor klar over at dette er ikke en helt tradisjonell forestilling. Skjønt, første akt er riktignok litt eksperimentell, men ikke så sjokkerende som de på raden bak meg skal ha det til (de kom hele første akt med kommentarer som "Horribelt", "Skrekkelig", "Radbrekking av Hamsun" og "Publikum ble holdt for narr", før de gikk i pausen...). I annen akt tipper det derimot tidvis over i det absurde. De bygger vannrenne ut mellom radene, serverer kaffe til publikum og leder salen i allsang, for å nevne noe.

Sven Nordin har fått mye fortjent ros og heder for rollen som Isak. Jeg vil også trekke fram Thorbjørn Harr og Ole Johan Skjelbred, som spiller Isaks barn. De går fra nyfødt (bokstavlig talt -de krabber splitter nakne fram mellom morens ben) til voksne i løpet av stykket, og jeg var ikke et øyeblikk underveis i tvil om hvor gamle de skulle være -imponerende kropsspråk og mimikk. Det skal litt til å formidle at du er et 5 år gammelt barn når alt du gjør er å sitte stille, men de klarte det.

Det er en nokså komplisert historie som utspiller seg på scenen. Etterhvert blir det mange personer og tråder å holde orden på, og jeg henger ikke helt med hele tiden. Det blir litt uoversiktlig, og den utradisjonelle fortellermåten gjør det ikke akkurat enklere -jeg fikk innimellom følelsen av at formen ble viktigere enn innholdet. Det er på alle måter en veldig spennende forestilling, som jeg er glad jeg fikk med meg. Men litt forhåndskunnskap er nok ikke så dumt, både i forhold til historien og formen.