Jesus Christ Superstar

Min umiddelbare reaksjon da jeg fikk høre at Hank von Helvete/Hans-Erik Dyvik Husby skulle spille Jesus på Det Norske Teatret, var "Si at det er en dårlig spøk -vær så snil...?" Det var det som kjent ikke...

Etter å ha sett stykket, er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette var en god idé. En ting er at Husby ikke er noen stor sanger. I Gethsemane fungerer det til en viss grad, fordi han får skrike mer som han pleier, ellers blir det mest snerring eller falskt og sprukkent. Men det får så være, det er vel noe man må leve med når man ønsker en rocker i den rollen. Et større problem er at Dysvik heller ikke er noen stor skuespiller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at han er Jesus, og da faller hele stykket sammen. Scenebevegelsene hans tilhører utvilsomt en som er vant til å stå på en rockescene -helt ned til mikrofonstativet han merkelig nok er utstyrt med, og som han tidvis klamrer seg til som om det skulle være Dumbos fjær; jeg får nærmest inntrykk av at han ville føle seg naken uten...

Stykket er satt til vår tid, til et miljø som minner om området rundt Oslo S, og Jesu apostler er narkomane, prostituerte og utstøtte. Jesus framstår i mine øyne rett og slett som en av dem -en litt usympatisk gangsta småkonge på Plata med mer ego enn nestekjærlighet. Det gjør også at Judas' kritikk av Jesus for hans forhold til Maria Magdalena (overevisende spilt av Charlotte Frogner, men overraskende sterk sangstemme) fremstår som nokså uforståelig -det er ingen åpenbar nivåforskjell på dem på hverken den ene eller andre måten. Hvilklet opprør de venter at Jesus skal lede dem i er heller ikke så lett å skjønne -plutselig løper de rundt med plakater med "Riv murene", ledet av en Simon med palestinaskjerf og maskingevær (forøvrig en scene med krativt og engasjerende bruk av hele salen). Et opprør mot sosial urettferdighet el.l. hadde muligens fungert bedre? I det hele tatt faller stykket i noen av de samme fellene som f.eks teaterets oppsetning av Hair for noen år siden gjorde -å skulle modernisere et stykke med veldig klart tids- og eller stedsforankring framstår fort som litt halvveis, fordi en del referanser nødvendigvis blir hengende igjen.

Stykkets tittel og all oppmerksomhet rundt Husby til tross -den egentlige hovedpersonen i Jesus Christ Superstar er likevel Judas. Det er gjennom hans øyne vi ser Jesus -mann mer enn Messias -og vi følger hans følelsesmessige utvikling i påskeuken, fra frustrasjon og sinne via tvil og beslutning til anger og dyp fortvilelse. Rollen spilles av Frank Kjosås, kledt som Pete Doherty og sminket som the Joker i Batman. I motsetning til med Jesus, så tror jeg på Judas her, på følelsene han viser og på utviklingen hans, i tillegg til at Kjosås har en stemme som går utenpå det meste. I sluttscenen er han halvt smådjevel, halvt konferansieren i Cabaret -og av en eller annen uforklarlig grunn iført sølvgrå vinger. Fallen engel? Flørt med de som ser på Judas som en helgen?

En annen merkelig variant er Pontius Pilatus (Hildegunn Riise). Først tar hun imot Jesus i dobbeltsengen iført nattkjole, deretter er hun en lakkledt SM-utgave av Ingelin Killengren og svinger selv pisken over Jusus, noe som åpenbart gir henne stor nytelse. Jeg vil tro regissør Erik Ulfsby har en tanke bak det, men jeg finner den ikke...

Alt i alt er dette en spennende oppsetning, som dessverre ikke blir helt vellykket. Og en bønn til slutt -la oss slippe å se Jesus med rørleggersprekk...

Døden i Teben

Døden i Teben er basert på tre av Sofokles' klassiske tragedier, Oidipus, Oidipus i Kolonos og Antigone, sydd sammen til en 2,5 timers lang forestilling av Jon Fosse. Sofokles skrev stykkene med mange års rekkefølge og i ukronologisk rekkefølge, men sammen utgjør de en slektskrønike om kong Oidipus av Teben , som drepte sin far, giftet seg med sin mor og stakk ut øynene sine da han skjøntre hva han hadde gjort, og hans datter Antigone, som trosser kongelig påbud for å gi sin bror en verdig begravelse.

Stykket begynner når Oidipus (Sverre Bentzen) finner ut hvem han er og hva han har gjort. Åpenbaringen er en omstendelig affære -ikke mindt fordi vi i salen allerede vet alt -men det er en sterk opplevelse å se hvordan sannheten langsomt går opp for kongen og ødelegger ham -en imponerende rolleprestasjon.

Annet akt har litt mer driv enn første -det virker hvertfall slikt for meg, som ikke kjenner Antigones historie. Oidipus' datter må være en av litterturhistoriens første feminister - når søsteren Ismene føyelig sier at "Vi kvinner kan ikke kjempe mpt menn. Vi kan bare finne oss i dette, og verre ting", bare fnyser Antigone (Stine Mari Fyriklev). Hun trosser kong Kreons påbud, følger sin egen samvittighet og tar konsekvensene med rak rygg og hevet hode. Hennes gripende dødstale er, sammen med scenen mellom kong Kreon (Jan Grønli) og Haimon (Frank Kjosås), Kreons sønn og Antigones forlovede, annen akts høydepunkt.

Oppsetningen er en litt merkelig blanding av gammelt og nytt. For eksempel er koret, et vanlig element i klassisk gresk teater, beholdt, men gitt en mer oppdatert koreografi, og scenedekorasjonen er moderne boligblokker. Den samme blandingen ser man i kostymene -fra livet og opp er det jakker, trøyer og slips, mens alle er iført skjørt. De eldre mennene i lange skjørt, kvinnene, koret og de yngre mennene i foldeskjørt. Meningen er vel at det skal virke gresk, men det blir mest rart. Særlig rammer den en forøvrig glimrende Frank Kjosås -i hettejakke, foldeskjørt og tung øyensminke ser han mer ut som en opprørsk tenåringsjente enn en stolt kongesønn. Og skal man kle menn i skjørt med høy splitt, må de lære å sitte uten å sprike med beina -jeg så deler av Oidipus jeg godt kunne vært foruten...

Det er ikke uten grunn at disse stykkene er kjent som tragedier, det er dystre og skjebnetunge saker. Korets gjennomgangsstrofer ser vel egentlig det meste om stemningen : "Best var å ikke vera fødd / nest største lykka ar / om først fødd / å få koma snøgt attende / dit ein nyleg kom frå / berre eitt gir trøyst / døden / den siste stad å vera" Tross enkelte svakheter er Døden i Teben vel verdt å se, men flere sterke rolleprestasjoner og gripende scener. Men det er nok en fordel å være klar over hva man skal se -dette er på ingen måte lett underholdning.

Peter Pan

Peter Pan er en av de klassiske historiene "alle" kjenner til -ikke minst takket være Disney. J. M. Barries fortelling om gutten som ikke vil -eller ikke kan -bli voksen, inneholder alle elementene et skikkelig eventyr skal ha -sjørøvere og fektekamper, indianere, havfruer, magiske feer og gutter som kan fly.Men den blir også omntalt som "eventyret som får barn til å le og voksne til å gråte", originalhistorien har en alvorlig undertone av ensomhet og manglede omsorg; et aspekt som er utelatt i Disneys sukkersøte versjon, men vel ivaretatt i Det Norske Teaters nye musikalversjon.

Ny musikk altså, men gammel historie. Peter Pan flyr til London for å høre eventyr og tar med seg Wendy, John og Michael Darling tilbake til Aldriland så Wendy kan være mor for Peter og de andre fortape guttene, som alle falt ut av barnevognen da de var små (jenter faller aldri ut av vognen, de er for smarte). Aldriland byr på eventyr i fleng -indianere og havfruer, en sjalu Tingeling og en gjeng pirater under ledelse av den forfengelige Kaptein Krok er bare noen av ingrediensene. Tilsynelatende en drømmetilværelse, men hos både Darling-barna og de fortape guttene ligger det en lengsel om å få komme hjem, få trygghet og kjærlighet og moderlig omsog -en lengsel Peter Pan selv ikke forstår. Når Wendy prøver å sette ord på de følelsene hun etterhvert har for ham -hun vil være noe annet enn en mor -blir han bare forvirret og frustrert, han eier ikke begrep om konseptet kjærlighet.

Scenografisk er dette helt fantastisk. Både barneværelset, sjørøverskipet og ikke minst havfruelagunen er flott og overbevisende laget. Og flyvesekvensene er et kapittel for seg selv -de henger i tynne, nesten usynlige (avhengig av lys og bakgrunn, innimellom ser det faktisk ut som om de henger i tomme lufta) vaiere som gir stor bevegelsesfrihet -de flyr høyt og lavt i graisøse krumspring og saltoer i alle retninger.

Skuespillerne er det heller ikke stort å utsette på. Frank Kjosås har imponert meg før, og dette blir intet unntak. Fysisk sett er han med sine knapt 170 cm og unge utseende en ideel Pan, og han klarer også å gi liv til alle sidene ved karakteren -han skifter uanstrengt og overbevisende mellom egoistisk, ansvarløs, overlegen, trassig, leken, barnslig, frustrert, forvirret, sårbar og ensom. Han er tidvis usympatisk, men mister likevel aldri vår sympati -det forlatte og sårbare barnet er hele tiden til stedet i bakgrunnen. Ulrikke Hansen Døvigens Wendy er mild og feminin blandt alle guttene, men har likevel ben i nesa og er en anelse opprørsk i forhold til tidens ideal. Dansescenen mellom henne og Kjosås er aldeles nydelig, men sannsynligens litt for lang og kjedelig for de minste i salen. Liv-Unni Larsson Undall som fru Darling har også et nummer som nok treffer de voksne mer enn barna -en rørende sang om at det å gi opp barnedrømmer også krever mot. Undall er forøvrig også (i sterkt forvrengt versjon) stemmen til Tingeling, som er på scenen i form av en grønn laserstråle. Teateret fikk nemlig ikke -ifølge høstnummeret av dere blad "Det norske" ikke tak i en ekte fe...

Peter Pan er primært barneteater, og ser i det store og hele ut til å fungere bra som det, lengden tatt i betraktning (2 timer 10 min). Jeg stilte uten barne-alibi, men ble svært imponert over hvor stille det var i salen underveis, det var åpenbart at dette fenget de aller fleste. Sigve Bøe som fortelleren binder forstillingen sammen, han presenterer karakterene, fyller ut "hull" underveis og gjør det hele lettfattelig også for de minste. Innimellom legger han opp til aktiv deltagelse fra salen, vi får bl.a. beskjed om å hisse til Kaptein Krok når han viser seg, noe alle gjør med stor entusiasme. Teateret har også lagt opp til barnevennlige omgivelser, programmet kommer med en barne- og en voksendel, og baren som vanligvis selger vin og peanøtter i pausen omsetter nå rød saft, varme pølser og kokosboller.

Dette er absolutt en forestilling verdt å få med seg for alle som vil lære barna å bli glade i teater -og for de av oss som allerede er det. Jeg lo og moret meg i barnslig fryd -og felte et par voksne tårer...